August beskriver at toppidrett er vondt, og målene som settes er like så. «Jeg har sittet 6 timer på en sykkelrulle med armen i fatle etter kragebensbrudd. Time inn og time ut, alt for å være i god form etter skadeopphold, alt for å gjøre en god jobb for mine lagkamerater. Time inn og ut, strukturert, systematisk trening, inne, med brukne bein, for en lagkamerat. For meg handlet det ikke om mine egne resultater, men om laget, profesjonalitet og integritet. Det passer ikke for alle å bli syklister, og heller ikke å drive med individuell lagidrett, men det passet for meg. Jeg elsket den balansen og de utfordringene det ga. Muligheten til å bevise min profesjonalitet gjennom systematisk trening, struktur i hverdagen, på trening og på reise» sier August.
Videre forteller han om de relasjonelle egenskaper han har tatt med seg fra idretten. «Jeg ville at lagkamerater skulle se meg for den jeg er, ikke som et nummer på en resultatliste. Derfor begynte jeg å se mine lagkamerater samme måte; hvor de er fra, hvilken kultur de kommer fra, hva som skiller oss fra hverandre, og hva som binder oss sammen, som et lag.
Jeg ble veldig god på dette. Så god at jeg mine siste fire år var road captain på mine internasjonale lag, hvor hvert lag besto av nye kulturer og ny mennesker som skulle harmonisere på best mulig måte.»
Han reflekterer videre rundt hva toppidrettskarrieren har lært ham. «Et element jeg tok som en selvfølge som syklist har jeg lært at er mindre vanlig utenfor toppidrettsboblen, er ambisjonsnivå. Jeg trenger mål, ambisjoner og utfordringer. Nå forsøker jeg å finne nettopp dette på en ny arena. Jeg vil nok alltid ha toppidrett i meg; det systematiske, kalkulerte, men også spontane. Strukturen, lidenskapen og målene. Jeg må bare finne nye måter å utøve det på, i arbeidslivet.»
Mikaela Berg, D2